|
Men dette
var ikke den første jekta og så langt fra den siste. Den siste var ”Brødrene”,
hevdes det, selv om den endte sine dager som lekter med motor i. I 1913
ble hun seilt nordover for første gang i Lars Nilsen Nygaards eie. Hun
vakte ikke oppsikt i Salten, for her stod jektefarten på topp, og det er
skrevet bøker om Saltenjektene. De var glade i rekorder på denne tiden,
og spørsmålet reiste seg øyeblikkelig om den nye, gamle jekta hans Lars
hadde emne i seg til rekordfart.
Det så dårlig ut. Hun var
lett lastet fra Trondheim, seilføringen var stor, for skipperen,
Jekte-Julius, ville prøve henne da det blåste opp med kuling til storm
fra sørvest.
Hun satte nesen i sjøen,
løftet på stjerten og holdt på å gå ut av styring. Så ble det lille
mannskapet ført akter sammen med den tyngste del av lasten, og så seilte
hun med en fart som Julius bedømte til 7 knop. Han nikket til den
tilfredse eier - og presset seg rett ut mot Folla. Det bar lystig av sted,
kulingen økte på, den begynte å dreie mer mot sør og slo ut i rosser.
Det var lens, full lens, og toppseilet kom ned. Hun stanget for mye, gled
for lite. En ny rosse og riggen gikk over bord.
Vi la henne opp i
Stokksund, som en kvinne uten barm, sa Julius. Men da vi fikk tak i
skikkelig mastetømmer, skulle dere ha sett. Hain Ole Hermann villa ha
bleknet ved synet. - Ole Hermann Sørensen var den stolte eier av
hurtigseileren ”Aurora” av Herøy - rekordinnehaveren på en rekke
distanser. ”Aurora” var bygget hos byggmester Asp i Kristiansund, den
var spesielt egnet for klippfiskføring - og hurtigseiling.
Dette var uanstendig, sa
fembøringsfolkene. En jekt er ikke beregnet på seiling, men på føring.
Og det var sant. Farten fikk bli vindens sak. Men hvis man gikk med
forseil og et par bonetter, var det merkelig hvor fort en jekt kunne
stange seg av sted, den tverre baugen til tross.
Kappseiling var den tids
statussymbol. Det var bare Lars Hansa som hadde klart turen fra Bergen til
Kjerringøy på to døgn, men han Karl Hansen, Vågø, lå kloss innpå
med knappe tre døgn. Det kunne hende folk brukte tre måneder på den
turen, for kom det storm, gjaldt det å finne en lun vik og avvente bedre
vær. Jekta var ikke sjøfarende - i allfall ikke før våghalsene begynte
å gå utenskjærs for å spare tid. Det var dristig ferd, men jektenes
saga bærer bud om få ulykker.
Da ”Brødrene Nygaard”
kom til Salten, ble den straks dratt opp på land. Bunnen ble skrapt og
smurt, ny kjøl satt inn, litt dypere enn den forrige, nytt ror, og nye
seil. Under arbeidet fant man anmerkninger om at jekta var bygget,
kravellert, ved Bjønnerhaugens Baadbyggeri i Kristiansund - den hadde
altså samme opphav som ”Aurora”! Hun ble kalt Nygaardsjekta av folk i
vid omkrets. Dermed gikk det prestisje i henne, og prestisje forplikter.
Det gikk ikke lenge før
hun fikk sjansen. En tur til Bergen med tørrfisk fra Lofoten - returfrakt
til handelssteder i Vesterålen.
Da hun la ut vågen i
Bergen fullt storseil og toppseil var hun virkelig et stolt skue. Vi skrev
1923 og Julius Olsen sto til rors. Da kursen ble satt nordover leia, ble
full seilføring satt med fire bonetter og et storseil i 23 stavers
bredde. Sønnavinden kom og fylte opp, vaktene ble satt, og Julius myste
opp den digre riggen og sa; ….Vi går utan! Rett til havs, så nord
igjen. Ingen krinkelkroker, ingen forsinkelser. Ble det stor-uvær, gjorde
det ikke så meget, for Julius kjente hver eneste havnekrok hele kysten
oppover. Og hva tiden angikk, så var ikke ”Brødrene” av
Nygaardsjøen ute på noen kappseiling, det var så langt ifra!
Natten gikk og dagen kom.
Grip fyr kom i sikte og Julius la henne inn mellom fiskeværet og
fastlandet og fosset oppover Trondheimsleia. Folla var lagelig da det led
mot kveld - og sønnavinden holdt seg. Det bar gjennom Nærøysundet,
forbi Melstein - og her gikk Julius til havs igjen. Ut på morgensiden var
Vega passert og han gikk rake Trænafjorden oppover og inn i Vestfjorden
med kurs for Raftsundet. Selv her holdt vinden seg og neste morgen landet
”Brødrene” i Stokmarknes. Jekta hadde brukt 3 3/4 døgn på
strekningen. Det var ny rekord - men spørsmålet var om ”Aurora” var
slått. Nei - rekorden var bare tangert. Det kunne dreie seg om minutters
forskjell på strekningen Bergen - Bodø. Men ”Brødrene” hadde bevist
at den var den førende jekt på kysten og alle visste at rekorden Bergen
- Stokmarknes aldri ville bli slått. Det ble ikke bygget slike jekter
mer, og snart var ”Brødrene” alene i leia. Jekta var blitt et
klenodium.
Det er den for god til, sa
eierne og satte motor i henne og rigget henne ned. Slik ble ”Brødrene”
en fraktskute som dunket og slo seg fram og tilbake, fram og tilbake. Den
var den siste jekta uten motor. Den dag i dag går det Hardangejekter opp
og ned, men det er en annen historie om en annen båttype. Bare navnet er
det samme.
En februardag i 1957 stod
”Nygaardsjekta” ut Vestfjorden med kurs for Bodø med full fiskelast.
Nede i dypet slo motoren sine jevne slag, men ute på fjorden kom
tungsjøen og lette henne akter og fikk henne til å gire tungt i
nordvesten. Skipperen holdt unna. Det var sterk vind og stor avdrift, og
sikten var lik null. Han visste at jektene var litt upålitelig i
sidevind, og han holdt henne opp. Men så kom mørket og snøbygene og han
mistet landkjenningen. Det bar videre på kompass og klokka, men det var
en sjanseseilas. Utpå natta hørte utkikken brenninger foran, og han
skrek ut. Det var for sent. Skipperen fikk akkurat tid til å konstantere
at hans kjeledegge hadde sprunget seg opp på Flatøya, før han fikk
samlet folkene og hoppet i lettbåten som hang på tvers i davitene akter.
De red på bølgetoppene i den vesle prammen og så den siste jekta gå
ned i skum og kav. Selv reddet de livet. Om morgenen ble de plukket opp av
en skøyte som kom forbi og fant vrakstumpene. Det var tungt tømmer som
lå i sjøen. En diger planke duppet opp og ned, tykk som en tønne og så
tung at den stod på skrå i sjøen og verken ville synke eller flyte. Det
var baugplanken fra ”Brødrene” som i 70 år hadde krysset fjord og
hav og satt en kraftig sluttstrek under jektas ærerike historie.
|
