Den siste jekteskipper.
I sundet mellom Holmsundfjorden og Nordfjorden, en mils vei sør for Bodø, ligger Framnes, et hvitmalt og velstelt handelssted. Arne Nygård driver stedet. Nygårds far og onkel drev en stor og vidtspennende handel. Til driften av handelshuset trengtes fem store båter, og blant dem var jekten ” Brødrene Nygaard ”. Det var den siste reine seiljekt i Norge, ja i hele verden. Og den var den eneste jekten på Lofoten og på fart til Kristiansund i over 10 år. I sin tid var det snakk om at museet i Bodø skulle kjøpe den. Men tanken ble det aldri noe av.
Skipperen på jekten var Julius Olsen, som nå er 85 år gammel. Han var den siste jekteskipper. Den gamle skipperen bor i en liten stue, nærmest en kahytt, som ligger ovenfor handelsstedet på Framnes, med praktfull utsikt over fjorden. Skipperen er en av de siste vikinger. Og - han kan fortelle som få.
Hans store interesse er seiling. Ennå har han aldri satt sine bein om bord i en motordrevet fartøy. Og i den tiden da seilet dominerte på sjøen, da var skipper Julius Olsen aktet som den store sjømann. Det faller liksom av seg selv å plassere nettopp han som hovedperson i den historien som så ofte fortelles gamle sjøulker imellom. og som jeg vil gjengi her:
Det var en skipper fra Nordland som seilte sin jekt i mange og lange år. Og han førte båten sin trygt og sikkert. Aldri hadde han skade, aldri et forlis. Han kunne både båt og vind og hav. Da han en dag var kommet inn på havna i Bergen med sin last, ble han spurt om det var noen større trafikk etter leia i dag. Skipperen nølte med svaret. Da det endelig kom, var det en smule surt og uinteressert: ” Der rak da en og ainna galeaskoppen og ei og ainna jaktskåla….” - men så lyste det plutselig opp i ansiktet hans, og ivrig utbrøt han; ” - men vi møtte mange fartøy også…”
Han, og vel de fleste av den gamle tidens jekteskippere, ville ikke anerkjenne de nye båt typene som etter hvert gjorde seg gjeldende. De kunne ikke kalles fartøy. Galeaser og jekter var styggedommen for dem.
”Brødrene Nygaard” ble kjøpt i Trondheim i 1913, og skipper Olsen var med på den handelen. Jekten het da ”Josephine Kristine”. Kvinnenavn skulle jektene helst ha, og gjerne noe med hell og lykke. Derfor var navn so ”Lykkens Veninde” meget vanlig.
Den første turen med ”Josephine Kristine” ble temmelig dramatisk. Jekten var tungt lastet med salt, byggematerialer og høy fra Trondheim. Alt ved Stokksund kom en kraftig storm kastende på dem. Skipperen lot alle anker gå, men jekten drev hjelpeløs inn mot en holme, omkranset av skjær. Ti meter fra brottet over et skjær stanset båten endelig. Men da hadde man i mellomtiden måtte kappe masten, og besetningen hadde gått i båtene og berget seg i land på en holme. Det var den uhyggeligste seilasen Julius Olsen har vært med på. Den gang stod det om livet.
Etter en omfattende reparasjon og ombygging fikk jekten navnet ”Brødrene Nygaard”. Og under det navnet er den gått over i historien. Jekten var 70 fot lang og 22 fot bred. Masta målte fra kjøl til topp, 82 fot, og seilet var 16 meter høyt og 14 meter bredt. Besetningen var liten etter båtens størrelse, seks eller sju mann. Ellers var 10-12 manns besetning vanlig på jektene. ”Brødrene Nygaard” lastet 120 tonn. Det var en god sjøbåt med fine seilegenskaper. Og særlig fint gikk det med full last. Da var det ren fornøyelse å stå ved roret selv om været var hardt.
Under de lange turene sørover kunne det inntreffe en og annen episode som Julius Olsen syne det er verdt å fortelle om:
Det hendte jo at en eller annen av jekteskipperne rotet seg opp i vanskeligheter. En gang måtte en jekt søke nødhavn på Rørvik-kysten under et hardt vær. Styggværet ble langvarig, og uvirksomheten begynte å ta på mannskapet. Bedre ble det ikke at ferskmaten tok slutt. Den salte fisken stod folkene langet opp i halsen. De fikk øye på en stor og feit okse som gikk og beitet på stranda. Synet fikk sulten til å kjennes verre enn noen gang før. Og da været et par dager senere ble lettere, tok de sjansen. Nå hadde lysten på ferskt kjøtt tatt fullstendig overhånd. Skipperen satte småbåten på vannet, de rodde inn, slaktet oksen, halte den om bord, og hadde dermed sikret kjøtt om bord i uker fremover. Men hellet fulgte dem ikke. Noen hadde sett dem, og skipperen ble stilt for retten. Dommen var kanskje ikke hard. Men ydmykende var den i alle fall. Hver søndag i et halvt år måtte skipperen kle seg i tukthusdrakt.
Nordlandshandelen endret etter hvert karakter, og jektene kom ikke lenger til å spille den samme dominerende rolle som før. Men så sent som i slutten av forrige århundre var jektetrafikken livlig, og jekteskipperne nøt stor respekt blant sjøfolk. Men så skortet det heller ikke på selvtillit hos disse skipperne, en egenskap som vel også var nødvendig i det yrket de hadde.
En gammel skipper fra Vefsn kom engang opp i diskusjon med presten om hvem som hadde det mest ansvarsfulle yrket. Presten mente ubetinget at hans yrke var det mest betydningsfulle. Hans livs oppgave var jo å redde fortapte sjeler. Å, det kan vel ikke være så vanskelig, mente jekteskipperen,.. om presten ikke skulle vite det rette ordet, den rette trøsten med en gang, så hadde han jo tid til å tenke seg om. Og i neste omgang kan han uttrykke seg bedre, enda mer overbevisende. Presten har tid på seg han. - Men, fortsatte jekteskipperen, ...når ho Kari kommer lensende i bare kortserken og må ha et ord, da må det være et sikkert ord første gang.
Som jekteskippere flest hadde ikke Julius Olsen noen utdannelse for sjømannsyrket da han gikk om bord for å føre en jekt for første gang. Men bra gikk det likevel, … draft og kompass og en usvikelig lokalkjennskap. Spennende var det mange ganger, særlig når kursen stod hjemover om høsten. Da ble det mye seiling i mørket. Gjennom alle år førte Julius Olsen dagbok. Den dagboka må være av verdi for den som forsker i sjøfartens historie.
Med seilet som eneste fremdriftsmiddel var man temmelig avhegnig av værets luner. Kristiansund var ”Brødrene Nygaard”´s faste mål når man drog sørover med last. Det hendte at turen dit kunne ta tre uker. Fra Tromsø til Bergen har det hendt at jekteskippere har gått på seks døgn. Og det var ikke stort mer enn dampen brukte den første tida.
Julius Olsens fingre er stive og krokete etter et langt liv på sjøen. Og kanskje er også hele skikkelsen sunket en smule sammen med årene, og blitt mager og senete. Men blikket er like levende, og humøret er visst det samme som i unge år ...den gangen seilet måtte reves i rykende fart når storstormene satte inn, plutselig og med ubendelig kraft. Da ble motet satt på prøve, da gjaldt det å være kaldblodig og bruke sine krefter.
For en del år siden ble Julius Olsen skrøpelig. Han våget ikke lengre å ha ansvaret for jekten ”Brødrene Nygaard”. Og da det ikke fantes noen som kunne eller ville overta som skipper på jekta, måtte ”Brødrene Nygaard” avmønstre for godt. Den hadde da overlevd motorene i rundt regnet en mannsalder.
En tid lå båten i opplag. Så ble den bygd om til kutter, og gikk stadig i trafikk til den i 1957 gikk på grunn i nærheten av Flatøy og sank. Med dette forliset gikk en 550-årig handelshistorie i graven for alltid.
Jektens skjebne de siste årene før
forliset interesserte overhode ikke Julius Olsen. Han var ferdig med den
for godt den dagen den ble utstyrt med motor. Da var jekten død for han.
Men jekten ”Brødrene Nygaard” lever videre i Julius Olsens minne. I
drømmen er den fremdeles den flyvende drake som med hundre tonn sei i
lasten jager sørover Nordlandskysten for fulle seil. Og selv om ”Elida”
var en ganske annen jekt, en konkurrent til hans egen manndoms stolte
skute, så nynner han gjerne den vesle strofen som var skåret i ”Elida”´s
akterspeil: